-Si meg, var Bambi plaget og torturert på forhånd?

Nyt livet de som kan

 




-God kveld, Sir. La meg vise deg til bordet ditt.

-Takk, min gode mann: H¨va står så på menyen i aften?

-Vi serverer Gåselever med grillet artisjokk og appelsinsaus til forrett, Sir.

-Utmerket.

-Gåsemor har levd hele sitt liv inne i et 50 kvadratcentimeter stort bur, og så har hun blitt tvangsforet 11 ganger i døgnet. Resultatet er en nyyydelig og feeet foie gras med et liten stram touch av ren og skjær frykt. 

-Flott. Gleder meg.

-Men, før du setter deg, vil du kanskje at jeg jakken din?

-Gjerne, men vær forsiktig med den. Måtte gjøre et aldri så lite innrykk på mitt platinum. De 12 000 kronene jeg betalte for den er sannelig verdt det. Kjenn på hettekragen. Den er laget av pelsen fra en coyote som satt poten fast i en revesaks og nesten slet av seg benet. Og dunet fra traumatisert industrigås sørger for at den er god og varm. Jeg kjøpte en hver til mine to barn. Vi vil jo ikke at de skal fryse, dessuten fører det til et aldri så lite byks på popularitetsstigen.

- Så sant så sant; Sir. Det er viktig å lære barna våre at kostbare ting gir et god selvbilde og  meningsfulle liv. 

-Nettopp, min gode mann. Nettopp. 

-Videre i menyen, Sir, så følger det med levende kokt krabbe med sitroner odlet i utarmet jordsmonn. OG hovedretten, som er rådyrfilet, blir servert på en seng av dampet broccoli.

-Si meg, var Bambi plaget og torturert på forhånd?

-Naturligvis.

-Godt, det etterlater alltid en slik herlig kraftig ettersmak.

-Etter plaget og torturert bambi blir det servert seigpinet laks og sprengt froskehjerte. Du burde også prøve tunfiskfilet som er laget på kraften av livredd panda. 

-AHH, høres fortreffelig ut. Til dessert tar jeg tropisk fruktkompott plukket av asiatiske foreldreløse småbarn. OG du?

-Ja sir?

-Hvem står i oppvasken?

-Det er fire slaver fra en liten landsby i Øst-Europa. De jobber 20 timer i døgnet og sover i en kontainer uten varmovm.

-Uten overtidsbetaling går jeg ut i fra?

-Haha, selvfølgelig Sir, hvordan ville dette stedet ellers gått rundt?

-Godt, min gode mann. 

-Forresten sir, det er en meget kledelig skjorte du har på deg.

-Takk. Stoffet er av den fineste bomull som er plukket av slaver, og som videre har blitt foredlet og farget , og til slutt vevd av en liten indisk jente som aldri får treffe familien sin fordi hun er solgt til tekstilfabrikkens eier.

-Meget klassisk. Si i fra når du vil jeg skal følge dem opp på rommet sir?

-Kremt (hvisker stille). Jeg går ut i fra at alt er ordnet der oppe.

-Alt er i skjønneste orden. Pulveret fra hornene til to drepte nesehorn vil nok sørge for at du vil holde den unge damen med selskap ut i de sene nattetimer. Si i fra når du er ferdig med henne, hun er lett  bli kvitt, der er jo ikke akuratt som hun står oppført i folkeregisteret. 

-HAHAHA! Du har så rett, så rett. Vi får nyte livet vi som kan...

 

 

 

 

 

 

Jenta si det...



Gaven å gi til tenåringsprinsessen som har alt:

Juhuuuuuu!! Her er et lite julegavetipstips for familiens tenåringsprinsesse.

 Jeg går jo ut i fra at hun har både

 
Canada Goose-jakke

 



 
Minst et par elegante Uggs


og Acne-skjerf i tre assorterte farger.

 

 Lite glad hun blir når hun åpner denne herligheten på selveste julaften lissom:


Et toalett dekket med en billion swarovsky-krystaller.

 

Så kom igjen, mamser pg papser. Løp og kjøp!!!


- så kan frøkna få legge en kabel i et hav av edelstener.

 

 

VI har alle møtt en Jonny



 Kjære, Jonny                        

Jeg har hørt historien om deg. Du er gutten som ble plaget til døde av dine egne venner. Du var gutten som alltid smilte, var snill og god, og som endte livet ditt på en madrass i gangen, etter å ha blitt slått i hodet med en manual. Da var du 28 år. Du skrek visst før du ble borte. Men de lot deg bare ligge der. Alene.

Bildene av deg med gul og blå hud, kutt og sår i ansiktet og på kroppen, kjøttsår oppover ørene og sprukne lepper, gjør at noe faller i meg. Det faller og faller. Og blikket ditt, bak forslåtte hovne øyelokk, får det til å stramme seg lang bak i halsen. Jeg kjenner denne følelsen fra før. Den legger seg på innsiden av brystet mitt som et seigt stramt skinn.

Hva tenkte du, Jonny, da du dag etter dag la hånden på klinka og åpnet opp døren som førte inn til menneskene som stumpet sigaretter på deg og tvang deg til å gjøre de nedrigste ting? Hva tenkte du når huden din sprakk, blodet rant og kroppen verket? Hva tenkte du når du lå å døde alene i en leilighet full av folk. Hva tenkte du ? om verden, om samfunnet som du var en del av, men likevel ikke? Hva tenkte du om oss? Om meg?  

Du har sikkert sett meg før. Kanskje på skolen, hvor du ble mobbet i alle år. Kanskje jeg gikk i klassen din. Kan hende jeg var en av de som ikke spurte om du ville henge med oss selv om jeg visste at du ikke hadde noen å være sammen med? Eller var jeg den som ikke var slem med deg, men som likevel  så en annen vei når noen behandlet deg dårlig. Kan hende var jeg læreren på ungdomsskolen, som var vennlig og velmenende, men som ikke tok det videre, som aldri virkelig kjempet for deg. Kanskje jeg var den trivelige damen i nabolaget ditt som nikket høflig når vi gikk forbi hverandre en dag, men unnlot å spørre deg om du trengte hjelp, selv når du var helt forslått.

Hvordan var det, Jonny, og være den som ble slått og plaget, og som ingen sto opp for? 

Hatet du oss? Var du sint på oss? På vår unnfallenhet? Noe sier meg at du ikke hatet noen. Jeg tror ikke det i alle fall, selv ikke de som valgte når du skulle dø. Ut i fra det jeg har lest og sett, så sitter jeg igjen med en følelse av at du var et godt og snilt menneske. Du ble likevel langsomt drept i en leilighet i et hus på Eiganes, like utenfor Stavanger sentrum. Det kunne vært i hvilket som helst nabolag, i hvilken som helst by.

Vi har alle møtt en som deg, Jonny. Og neste gang jeg treffer deg alene på livets vei, med usikre øyne og uten ord, så vil jeg nikke høflig, og spørre om vi skal slå følge... 

 Hilsen Kari 

 

 

 

                                  

 

 

 

 

 

Do uCare?

Jeg ser det ikke som min plikt å fremme forbundets iCare-kampanje, men snarere som en dustete ting IKKE å gjøre.

 Dessuten, siden vi klarer å bruke rundt 3737737 milliarder kroner på julepresanger hvert år,

(og jeg vil nødvig moralisere, 



men jeg gjør det likevel)

burde dette skjerfet (hvis du har mulighet)


 ligge pent innpakket under en eller annen du kjenner sitt juletre i år, eventuelt rundt din egen hals. 

 Hva er iCare? Det er et prosjekt hvor du, personlig,

gir et menneske tilbake synet ved å kjøpe et kashmirskjerf,

designet av selveste,


 
ta-ra:  



Nina Skarra

 

som har vist, eller snarere fått lov til, å vise kolleksjonen sin

 
på New Yourk Fashion Week i 2013

 OG som har kledd på både


Angelina


Og Mette-mor

 

 Dette er ikke et skjerf som er produsert av småbarnehender i et mørkt varmt rom i Nepal. Blindeforbundet, og Nina Skara, har vært med i hvert steg av prosessen.

Derfor  er dette et vinn-vinn prosjekt for både: 

 Et menneske som ikke ser:  Får synet tilbake, og dermed også livet sitt. Som blind blir du kassert som en ubrukelig vare hvis du ikke kan bidra i familien.

 Et fatttig lokalsamfunn: På vevfabrikken, hvor skjerfene lages, jobber folk under sunne arbeidsvilkår, med normale arbeidstider og for en lønn til å leve av.

 Blindeforbundet: Som bruker pengene som er igjen til å arbeide mot undøvendig blindhet på internasjonalt plan

( 32 millioner mennesker er undøvendig blinde i dag ? og det tar ti minutter å operere dem tilbake til et liv verdt å leve. 10 MINUTTER!!! )

 OG

 

For deg: Som kan kle deg i et Skarra-skjerf OG sitte igjen med gleden av å gi litt til noen andre også.

 Vil også legge til at jeg, siden jeg ikke aner noe om moteverden, måtte google Nina Skarra litt. Hun slår meg som en jordnær dame. Ujålete, engasjert og med i dette prosjektet av de rette grunner. Ikke for skape blest rundt egen merkevare, men fore å bidra til å skape oppmerksomhet rundt et alvorlig problem

 - Et 32 millioner stort problem faktisk!

 Det er kun lagt ut 5000 skjerf for salg!

 

OG DU, får du ikke tak i skjerfet, eller har du ikke råd, men likevel vil bidra, kan du (som jeg), klikke deg in på: 

http://www.icare.no/icare


 Du uCare???

 

 

Dyrt å være så borte

Jeg lurer på om man kan tjene penger på sin egen fjernhet, på egen mangel av tilstedeværelse på jordkloden?



Fordi, hvis det, så kunne jeg kjøpt en leilighet  i et menneskapt samfunn på månen. Kanskje ikke så altfor stor, men fett nok for avkommet og meg.



Eventuelt en toroms på Grünerløkka. Kortere vei til jobb.

 

 I dag har jeg klarte å sette i gang en hord av mennesker rundt meg fordi jeg ikke kunne finne bilnøkkelen min.



-Hjelp, ropte Kari. Hjelp, jeg finner ikke bilnøkkelen min. Buhuuuu. Gud er så fæl mot meg, og jeg kan ikke noe for at jeg havnet i denne situasjoneeeeen. UUUÆÆÆ!! 

 

Rådene og omsorgen hagler, og jeg engasjerer andre mennesker, som helt sikkert har viktigere ting å bruke tiden på



enn å prøve å guide undertegnede gjennom sin egen bevisstløshet.

 

 For dette har naturligvis skjedd før, da med et annet publikum. Man MÅ jo passe på at ALLE tar del i i Karis utrolig spennende liv, siden hun tross alt er det viktigste menneske på hele jordkloden.

 



 Den gangen var det på en parkeringsplass i Tønsberg. Jeg var tyve år, barnevakt for ei jente på fire og hadde fått låne mamma Unni og pappa Harrys røde Lada.



(Familien Frantzen har nemlig hatt fire Ladaer  + en Moscowitch - en perfekt måte å få barna til å lide gjennom hele grunnskolen )

Jeg hadde satt jentungen inn i bilen, før jeg forsto at bilnøklene lå på setet i den sammenlagte vogna som lå innelåst i bagasjerommet. Jeg fikk tak i en parkeringsvakt, som kalte på en til, som kalte på en til. De var tre stykker, og ettersom også andre folk ville være med i jakten på å finne duste-Kari sin nøkkel, så det ut som vi hadde etablert en aldri så liten flyktningeleir ved siden av Hotell Klubben.

Ordentlig trivelig var det !!!!

 

 De engasjerte parkeringsvaktene og andre velmenende innbyggere fant ut i felleskap at den eneste måten de kunne få tak i nøkkelen på var å ta ut baksetet, krype inn i bagasjerommet og forsøke å finne nøkkelen. Det var helt krise, og forferdelig varmt denne junidagen. Så når den ene vakten hadde fått kledd av seg sin blå uniformsjakke, krøpet godt inn i russer´n,  fått ut nøkkelen og dytta setet inn i bilen igjen, måtte jeg takke en hel liten landsby for at de hadde brukt to og en halv time,



en nydelig solfylt dag,



på et kjøtthue fra Horten. 

 

 Du må ikke tro jeg er ferdig. En annen gang hvor jeg trodde jeg hadde låst nøkkelen inne i bilen, måtte jeg ringe til politiet. To unge menn i uniform dukket opp med slik lang lirkesak (hehe).  Jeg sto der å viftet med øyevippene og kniste som bare toogtyveråringer har lov til, før jeg plustelig kjente at jeg hadde nøklene i jakkelommen min. Jeg ble helt svett, og i det de to fikk opp døra, viftet jeg dem hektisk av gårde, heiv meg inn i passasjersetet og etterlot meg et påtatt lykkelig hvin da jeg liksom ?fant? nøkkelen.

Snakk om å missbruke kommunens hardt tiltrengte ressurser. 

 

 Forrige måned var jeg på jobbtur i Skotland, og så klarte jeg å miste flyet mitt i Inverness, så jeg måtte bli kjørt en time til togstasjon, ta tre timer med tog til Edinborough,

og deretter 30 minutter med taxi til flyplassen,

hvor det kostet 700 kroner å bare printe ut flybilletten.

 



 De to parkeringsbøtene jeg har fått de seks siste ukene er jo i grunn bare som hygge å regne.

 Det var derfor jeg lurte på om det går an å tjene noen kroner på sin egen fjernhet, for det kan være veldig dyrt å være så mye borte. Dessuten går det ut over uskyldige mennesker som helt fint klarer å ta vare på nøklene sine selv. Det er jo i grunn for dumt at de som har hodet der det skal være, altså ikke oppe i ræva, skal passe på meg - 

 menneskehetens svar på Jølle

 

 

Når det er sagt, så vil jeg takke alle dere som har kommet med råd og forslag.

Dere er kanskje interessert i høre at jeg fant nøkkelen:  

 



 Den sto i bildøra? 

 

 

 

 

Den lille gutten på stenen

Når du ble født var du helt annerledes enn resten av vår blonde grønn-grå-blåøyde familie. Du var en liten tett muskelbunt som grep om hjertene våre og smeltet oss alle med den trillende lette latteren din og det brune varme blikket. Jeg var tolv, og stolt tante for første gang. Du var en energisk plugg, med leggmuskler som en voksen mann, et meget høyt aktivitetsnivå og en forkjærlighet for erter.

 



Vi var så glade i deg. Du var så fin og god og sterk. Du satt ofte på toppen av den store steinen som lå midt i hagen vår - som om du prøvde å få oversikt over en tilværelse som kanskje ikke alltid var så grei.

 

Kjære Marius, for to dager siden ble du pappa for andre gang. Nå har du to skjønne prinsesser med din forlovede, Maria, en fin liten familie som bare er din.





 Du er fremdeles Marius oppe på stenen, men du er ikke liten lenger, du er stor og trygg, du passer på, verner om og tar vare på de du er glade i.

 

 

Du er den første som stiller opp når jeg ber om hjelp, og den siste som ber om noe som helst tilbake. Gode, snille Marius, jeg er så stolt av deg. Du er helten min. Klem tante Kari :-0).

 

 

 

 

 

 

Du må ikke tro at du tror noe?


Mamma Kari: Jeg tror verden er litt mer magisk enn det vi forstår.

Avkom: Ja. Eller så er du bare helt skrudd.

 




 

Tiden er over hvor jeg kan klare å overbevise datteren min om at verden virkelig ER magisk. Jeg ble vel avslørt den gangen jeg sa jeg måtte bort en torsdagskveld fordi det var styremøte i Tannfeforeningen.



 

Jeg syntes ikke barn skal fly rundt å være rasjonelle. Så kjedelig. Men nå er det nå slik, at min Maiken tror verden er akkurat som hun ser den, og jeg må innrømme at det er en liten sorg at vi ikke kan dyppe ned i stjernestøvet sammen når verden er som den er.

 

Nå er hun ikke alene om å synes at mamma har en skrue løs. Også hun tror at evnen til rasjonell tekning stoppet når jeg var seks. Hun er heller heller ikke alene om å fortelle meg at det eneste stedet det finnes engler er i lekebutikken.

 

 

Jada, folk som meg, sånne dumme naive drømmeduster, får høre det støtt og stadig, hvor totalt på trynet det er å tro på mirakler, good stuff og karma. Det vittige er at, VI, dustedrømmerne, sørger for at



ateisten



og den religiøse,

som egentlig ikke er på lag, likevel finner stor glede i å le av og ydmyke oss, sammen. Forstå det den som kan ? de burde jo heller le av hverandre, OG meg.

Ateisten kan jeg vel forstå. Vedkommende fornekter at det finnes en gud. Agnostikeren tror ikke på noe som ikke kan bevises, hvilke er litt tøysete, for da forvitrer på en måte tros-begrepet, og da snakker vi ikke lenger om tro, men vitenskap. Hvis Gud hadde vært en mann som fysisk bodde oppe i himmelen, så trengte vi ikke å tro på ham, for vi kunne jo se ham. Da hadde han blitt mer som en totonns pave med kappe, stort hvitt skjegg og en universal penthouse.

 

Jeg finner det også litt forunderlig at en som er helt sikker på at Jesus er Guds sønn, og at Maria unnfanget ham uten at noen tok av henne trusene, ler av meg (ofte inni seg, da det er uhøflig å kalle folk dumme rett opp i trynet).

 


 Begrepet ?å kaste stein i glasshus?, slår meg som passende. Og bare for å ha sagt det, jeg synes Jesus kanskje er den mest interessante personen som noen gang har eksistert, historisk sett. En genial mann, faktisk. Jeg tror til og med at han ER barnet til Gud, eller hva man nå velger å kalle ham/henne/det/den, men det er JEG også. Jeg er også datteren til Gud - og der gikk jeg rett over i blasfemiens rekker ja.

 

Og hva er blasfemi egentlig, og når begynte vi å bruke det som enn unnskyldning for å steine og brenne folk (og dette har blitt bedrevet av både kristne, jøder og muslimer, så ikke gå dit er du snill). Blasfemi betyr å spotte/snake stygt om Gud, og slik jeg ser det så er de ulike trosretningene dritgoe på å gå sundt å spotte hva ?de andre? tror. Men det er det kanskje et annet ord for det, som ytringsfrihet for eksempel. 




Både religiøse og ateister kan godt latterliggjøre Martha og hennes forhold til gud. Det er ikke blasfemi, det er å være ansvarsfull. Man kan fint spotte og henge ut lettlurte dustedrømmere og spirituelle våsehuer, fordi vi ikke forstår at vi blir lurt (sa brura).





Stakkars Martha, hun er veldig, veldig lettlurt. Det er vår plikt å fortelle henne at det ikke finnes engler, for da blir ikke fallhøyden så stor når hun våkner opp til virkeligheten. Og når hun faller skal vi være de første til å fange henne. 

  

 Jeg har et litt magisk innrettet tankesett, og selv om jeg ikke er veldig bevandret i de spirituelle avkroker av samfunnet vårt, men litt, så har jeg aldri, og jeg sier aldri hørt noen av disse tåkehuene fordømme noen andre for det de tror på, eller ikke tror på. 

 

Hva vi tror er en ting,men hva vi gjør, og ikke minst, hva vi unnlater å gjøre, er en annen ting. Spør du meg så er passivitet ovenfor andres elendighet mer ugudelig enn en one night stand, og jeg tror ikke at noen av oss er bedre enn den andre. Jeg tror heller ikke at Gud, Allah, Jave eller hva vi velger å kalle det, var så dum som å si at  kvinner skal dekke seg til, at man ikke skal ha sex utenfor ekteskap eller at homofili er feil. 







Det er sånn det blir når mennesket begynner å definere religion etter eget forgodtbefinnende. 

Gud er ikke farlig, det er det menneskene gjør ham/henne/det til som er farlig. 

 

Jeg tror han er snill, og gir alle en sjanse: 



selv rævhøll og idioter som meg selv :-0)

 

Og jeg er ganske sikker på at han driter i om Gunnar ligger med Hans eller Grethe,

 
 eller begge to.  

 

Epilog

 Dette tok av. Gudamei, altså (beklager). Hva var det jeg egentlig snakket om?  JO! Magi. Og at mitt avkom ikke har en magisk nerve i kroppen. Jeg fulgte opp mitt forrige utsagn med ett spørsmål:

-Tror du på Gud da, Maiken?

-NEEIIE (himling med øyne)

-men jeg tror på katter?      ??????

 

Kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen likevel.

 


KJÆRLIGHET OG FRED, GODTFOLK!!! 

 

 

 

Hvordan trekke uleselighet til din fordel:

Det er en kampanje ute å går. Den vil uleselige tekster til livs. Det går nemlig to millioner mennesker rundt om i Norges land som har problemer med å lese innholdsfortegnelser, aviser, informasjonhefter og slikt.



 

Det kan nok være et problem for mange, men jeg øyner kjapt muligheten til å kunne trekke dette til min fordel:

 


Både i businessammenheng:


-Hvaaa? Kan du ikke lese at bodylotionen vår inneholder parabener som kan føre til allergiske reaksjoner og hormonforstyrrelser.

-Hææææ? Klarer du ikke se at denne babygrøten har 76 stoffer som begynner med bokstaven E-?

-Nææ? Trenger du hjelp til å undersøke om det finnes kreftfremkallende aspartam i den deilige sjokladekaken vår? 

 

Og, ikke minst, som mor.

Eksempelvis når 11-åringen insisterer på å bruke mascara, pass alltid på å kjøpe en hvor både innholdsfortegnelse og bruksanvisning er umulig å lese. Hold den opp i lyset, mys litt og les høyt for den prepubertale du ønsker å stagge:

 
Bør ikke brukes av barn under 16 år. Man kan få allergier, og i verste fall kan øyeeplene skrumpe inn. PS: Husk å fjerne sminken etter bruk ved å legge to bomullspad med olivenolje og sitron på øynene. La de ligge i tre timer. Hold øynene lukket hele tiden, hvis ikke kan sitronen renne inn i hjernen din og ødelegge det senteret som gjør at dyr og mennesker blir glade i deg.

 

Eller hvis ungen din vil ha en bit av sjokoladen du er i ferd med å sette til livs:



 

Inneholder: Mandler, egg, melis, loppeblod og knuste grisenegler.

Denne sjokoladen gjør deg fortere gammel, bare se på mammma, pappa og besteforeldrene dine. De har spist mye Gullbrød. Så hvis du har lyst til å bare være et barn litt til, så burde du heller spise broccoli, agurk, torsk og grovbrød. Og legge deg tidlig. ..vær dag.

 

Eller, for ikke å snakke om når de skal rappe den 400-kroners Argan-håroljen din:

 Denne oljen kommer fra huden til små søte Argan-mus, som blir tatt fra familien sin for at du skal få pent hår.


Bør ikke brukes av barn under 18 år, da den innholder stoffer som får tennene dine til å råtne.

Håret vil etter hvert falle av. Etter hyppig bruk kan du begynne å ligne på Gollum. 

 

God helg!!!

 

 

 

Mørketid

Det dreier seg om å stikke fingern´n i jorda. Det dreier seg å få hue ut av rosa. Det dreier seg om å ikke kun grave rundt i sitt eget mørke, men kanskje heve blikket litt mellom slaga og se sola. Og da snakker jeg for meg selv. Høsten har vært, og vinteren glir kald og klar rundt husveggene, og jeg sitter inne og gruer meg til mørketida, 

 



som allerede er her. 

 

Jeg sitter her inne i stue mi med en varme kaffekopp under et varmt pledd og ser ut på bare hvite trær og en kjølig himmel, med klump i magen, tårer i  øyekroken og en forestilling om at livet er meget hardt og brutalt for en stakkars Hortens-borger. Det henger adventsstjerner i alle vinduer. De er fra India og gir fra seg et varmt gyllent skjær som utenfra kan gi inntrykk av at det selges husmus i denne trommeren ved markagrensa.




Men det er slik jeg liker det, varmt, lunt og litt sånn lavbudsjett. Likevel: Det er svært trist her inne i den varme leiligheten min. Ja, jeg har riktignok fri i dag, på en mandag, og JA, jeg har hatt god tid til både på avkom og frokost nå på morgenkvisten. Men fyttepy så tung og stresset jeg er likevel. Noen dager er livet sååå kjipt, her inne i varmen, bak mine fine røde julegardiner.

Jeg tror jammen jeg skal legge meg i senga mi og gråte litt over denne forferdelige mørketida,

 

 

så skal jeg male et stort bilde av alle tårene mine, og legge inn en tekst om ensomhet og svik på facebooksiden min. Etterpå skal skal jeg gå på kafé og fortvile over en desemberskrapa konto, og så skal jeg kjøpe en julebordskjole, på avbetaling - fordi jeg fortjener det.

 

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal avslutte dagen, men en treningsøkt og



kanskje en solariumtime står på dagsordenen,

 

 




og så skal jeg bygge min egen klagemur av sponplater og tre.

 

Jeg kjenner jeg sliter fælt her jeg sitter å sutrer bak tastaturet, med pledd rundt skuldrene, te i koppen og hjemmelagde fløtekarameller i en

liten glasskål.

 

http://www.rodekors.no/nyheter/Nyheter/ensomheten-tar-ikke-juleferie/

 

 Det er ikke bare bare å være meg...

  

 

Stikkord:
Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Desember 2012
kamailove

kamailove

40, Horten

Maiken er mitt vesle frø. Min genetiske videreføring, mitt lille rare selv. Jeg føler meg ofte som verdens værste alenemamma. Jeg lider av inkonsekvenssyndrom, et stresset hode og jeg har veldig mye dårlig tid. Men vi gliser mer enn vi gråter.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits